Skriv ut Share/Save/Bookmark Skriftstørrelse 11 Skriftstørrelse 14 Skriftstørrelse 18

Hæren er taperen

Hæren er dramatisk redusert gjennom omorganiseringen etter 1990. Det norske invasjonsforsvaret var bygd opp for å fungere mot et evt. russisk angrep for så å inngå som del av NATO-styrkene som skulle settes inn i Norge. Her var hæren den største byggeklossen.

Med Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av Warsawapakten fikk NATO-alliansen en identitetskrise som måtte løses. Fienden var borte og verden utenfor medlemslandene område var plutselig blitt mer uforutsigbar. Natos rolle ble dermed omdefinert til å gjelde også utenfor medlemslandenes grenser. Trusler utenfra skal løses der de måtte oppstå og det gamle prinsippet alle for en- en for alle gjelder fortsatt dersom et medlemsland blir truet.

Omorganiseringen fra et invasjonsforsvar delvis bygd opp gjennom Marshall-hjelp og Natos infrastrukturprogram til å bli 100% selvfinansiert har skapt mye turbulens og uro. At politikerne ville gå med på å opprettholde et like stort forsvar som under den kalde krigen og fra egne skattepenger utenkelig.

Men prosessen har gått fort da den først startet og delvis uten debatt om hva slags forsvar vi har behov for. Sansynligvis har ikke folk fått med seg verken årsaken til omorganiseringen eller hva som egentlig har blitt resultatet. Gjennom Nato-medlemskapet har stortinget forpliktet seg til å delta i FN-godkjente militære/humanitære operasjoner som Afganistankonflikten. Det norske forsvaret har blitt et utenrikspolitisk instrument. Alliansens største bidragsyter og verdens eneste supermakt har også egeninteresse av å være med og Norges deltagelse er derfor omdiskutert.

I dag er hæren grovt sagt blitt en utdanningsinstitusjon for utenlands-operasjoner og derfor ikke skikket til å stå i mot noe angrep mot norsk landområde. I følge Forsvarssjef Diesen vurderes den militære trussel mot Norge til en type angrep mot et avgrenset geografisk område i den hensikt å skremme for å oppnå et politisk mål. Han sier at den dramatiske reduksjonen av hæren til dagens nivå delvis veies opp av at den gamle invasjonshæren ikke ville vært brukbar for de situasjonener en ser for seg i dag. Dersom vi skulle bli invadert på landjorden blir situasjonen et Nato-anliggende og Hærens viktigste rolle ville bli som deler av et større alliert ekspedisjonskorps.

De store verdiene på norsk kontinentalsokkel og til havs gjør at vi må regne oss for mer utsatt på sjøen og i lufta enn til lands dersom det skulle oppstå en militær konfrontasjon i våre egne nærområder. Dette fordi en fremmed stats bruk av sjø-og luftmakt er bedre egnet enn massiv bruk av landmakt for å lamme viktige norske mål. Denne vurderingen ligger bak anskaffelsen av nye norske fregatter og det forestående jagerflykjøpet.

Forsvarssjefen sier videre at sammensetningen av hæren og hvor stor den bør være er avhengig av en oppdatert norsk trusselvurdering. Dessuten må hæren være av en viss størrelse for å kunne drifte seg selv- på fagspråket kalt kritisk masse. Skulle den norske hæren ha noen betydning for utfallet av en tradisjonell krig på vårt eget territorium holder det ikke med en bataljon eller to til, da måtte den mangedobles for milliardbeløp. I følge Diesen er dette helt urealistisk og ville i så fall være en meget dårlig bruk av pengene i forhold til sannsynligheten for et slikt scenario.

Derfor taper hæren mot marinen og luftforsvaret.